I områder av verden der vi har lite helsepersonell per innbygger, eller store avstander mellom folk, primærhelsetilbud og spesialister, vil bruk av telemedisin og videoverføringer kunne bidra til at flere får kontakt med helsevesenet. Dette sparer samfunnet mye rent økonomisk, men det vil også gi mange et bedre og raskere helsetilbud, kontinuitet og oppfølging. I tråd med De Grønnes prinsipprogram kan vi eksportere helsetjenester i solidaritet med våre medmennesker, uten at det krever store utgifter og infrastruktur.
Det stilles strenge krav til dokumentasjon i helsevesenet. Mange tar for gitt i 2015 at dette skjer på data, men vi ser et etterslep i utvikling og implementering. Når en som privatperson er vant til dagens løsninger innen digitalt samarbeid, sosiale medier og kommunikasjon kan man undres over hvor tungrodd, komplisert og rett ut utdatert de elektroniske tjenestene i helse-Norge kan være. Nå skal vi ikke kimse av verdien av papir, men at vi har beveget oss mot et mer papirløst helsevesen er heller tvilsomt.
Årsakene til dette er mange, og komplekse. Det tar tid fra problemet løftes politisk, via utvikling av programvare, til opplæring og implementering på de forskjellige institusjoner. Vi har enormt store forventninger til slike systemer, og de skal tilfredsstille mange forskjellige brukere. Rent funksjonelt skal programvaren løse mange oppgaver, og helst kunne utvikles i takt med den virkelige verden. En verden som aldri står stille. De forskjellige instanser, helseforetak, kommuner og regioner har måttet vurdere behov ut ifra egne isolerte budsjetter, og har i effekt fragmentert systemet. Det har resultert i møysommelig og tidkrevende kommunikasjonsmetoder, med mye bruk av printing, scanning, faxing og arkivering. Ofte skal også dette arbeidet dokumenteres, noe som frarøver helsepersonell verdifull tid som kunne blitt brukt til pleie og behandling.